Oppvekst

Noralf og kameratene gjorde som veldig mange andre unge gutter - de begynte å leke med fotball på idrettsbanen. Det ble ofte spilt kamper mot "Hauane" og andre "nedi Gari". Dette skapte en alvorlig interesse for fotball. Like etter Noralfs konfirmasjon ble han tatt ut til Volda Fotballklubbs A-lag. Trenerene fikk øynene opp for denne unge spilleren. Denne kampen ble starten på karrieren innen fotball. Jeg leste i jubileumsskriftet til Volda Turn og idrettsforening at klubbkameratene kalte ham for Nolken. Han var medlem av Volda fotballag så lenge han bodde i Volda.

Etter grunnskolen begunte han på handelsskolen i Volda. Da han var ferdig med handelsskolen flyttet han etter foreldrene til Strømmen. Like etter brøt krigen ut og det var liten aktivitet på fotballbanen. Rett etter krigen meldte han seg inn i Strømmen fotballklubb og allerede høsten 1945 ble han kretsmester med Strømmens A-lag.

I åra etter krigen spilte Strømmen i hovedserien i norsk fotball (nåværende eliteserie). Det ble mye reising på Noralf. Til fotballkamper og treningsleire i både Danmark og Finland. Noralf spilte fast på Strømmens A-lag fra 1947 til 1952. Klubben nådde aldri toppen av tabellen, det var Fredrikstad som regjerte på den tiden.

Det bør nevnes at Strømmen spilte sine kamper på "Fedrelandet" ved Fetsund. Kampene startet rett etter kirketid på søndagene. Presten var også en ivrig fotballspiller. Han hadde fotballklær på seg under prestekjolen slik at det bare var hive seg på sykkelen for å komme fortest mulig til fotballarenaen. Ryktene vil ha det til at det hoppet over enkelte vers i salmene for å rekke kampene.

Noralf var en god fotballspiller, han hadde fine passninger og finter og han hadde framfor alt respekt for både med- og motspillere. Han var veldig godt likt i fotballaget og nøt selv stor respekt. Etter som tiden gikk tok det daglige arbeid mer av hans tid og han la opp som fotballspiller etter en strålende innsats på fotballbanen. Så tok han fatt på trenergjernin for bl.a et lag fra Sørumsand. Han trode ikke dette skulle være så anstrengende men han sluttet som trener etter to-tre år. Men han klarte å sette sine fotavtrykk på området også.

Noralf var aktiv innen friidrett også. Han hadde kretsrekord både i kule og spyd, rekorder som stod i mange år. Og om vinteren var det ski som gjaldt. Jeg kom over en berettning hvor han skildrer et hopprenn i Røyshyttebakken i 1936. En fornøyelig historie som du finner nedenfor.

Kjøpmannen Noralf

Hans yrkeskarriere tok til på "Fiskematen" i Lillestrøm. Han begynte som sykkelbud, gikk i lære og jobbet seg oppover til han ble kjøpmann.
På slutten av 1950-tallet var han blitt ansvarlig for kjøtt og fiskeavdelingen på Samvirkelaget i Lillestrøm. Etter hvert ble han nestkommanderende i kolonialen som lå i krysset Kjellergata/Markveien i Lillestrøm.

Etter hvert fikk han rede på at lengre borte i gata hvor det var stor utbygging på tidlig 1960-tall var det ledig en tomt. Etter mye om og men og etter mange runder med kommunen, fikk Noralf kjøpt tomta i Berkealleen 26. Og den 25 november 1965 ble Lillebø supermarked åpnet.

Dette ble en stor suksess. Butikken ble godt kjent, bl.a. for sine gode grillede kyllinger, mange kjørte mange mil for å kjøpe disse. Noralf hadde et veldig godt rykte i området og alle fra store til små respekterte det han sa.

Den tiden var det ikke så mange tilholdssteder for barn og ungdom, og ofte samlet disse seg på bak butikken. Noe var det, men når Norlaf ble tilkalt, så nikket alle og gjorde opp for seg, konflikter ble løst på ulike måter. Jeg har hørt at de ringte pappa i stedet for politiet, da det sto mer respekt av pappa enn….og han fant alltid gode løsninger på konflikter.

En annen ting er at han avholdt ulike konkurranser på baksiden av butikken. En av de var Jo-Jo-konkurranse med profesjonell mester. Dette snakkes det om av og til den dag.

Utav gjengene bak på rampa oppsto det ulike kameratflokker. En av disse kalles Lillebø-gjengen (gutter fra oppvekst-området Volla) som var samlet hver lørdag i en kafe i Lillestrøm og drev med fotballtipping. Den var fortsatt i live for en 10 år tilbake, langt etter pappa var død.

Opp gjennom alle år var det minst 2 turer til Vestlandet. Påsken annet hvert år ble delt på Stranda og Volda, sommerferie, minst 1 uke i Volda og fiske. Det ble også turer til utlndet. Mine foreldre var ikke språkdyktige, men Sunnmørsdialekten ordnet det meste. Men dette er en lang og helt annen historie.

I en alder av 62 år ga pappa seg med butikken og 10 timers arbeidsdager. Butikken ble leid ut. Han tok også på seg jobben som bleieskiftarbeider og dagmamma da barnebarn kom til. Mamma arbeidet fortsatt ett par år til som frisør med egen salong i kjelleren.

Noralf var fortsatt aktiv i Glade gågutter, mannlige pensjonister fra området som gikk turer minst en gang i uka. Gutteklubben Harmonien hadde også samling 1 gang i måneden. Harmonien besto for det meste av pensjonerte og snart pensjonerte og respekterte næringsdrivende i Lillestrøm og omegn. Min foreldre var også meget aktive i sin pensjonist tilværelse.

Fortalt av Solbjørg.

Minne frå eit hopprenn i Røyshyttebakken

Etter mange, mange år på Austlandet, er eg med familien min på ferie i min kjære barndomsdal, Volda. Ein fin og varm sommardag bestemte vi for oss å ta ein fjelltur. Vi gjekk den vanlege, kjende vegen forbi Håmyra, opp til Prestesetra, og så videre oppover til Røyshytta. På vegen dit fortalde eg at ved denne hytta er det ein hopp-bakke som vi Engeset-gutane, og andre gutar frå Volda, ofte hoppa, og som eg ein gong fekk vere med i eit hopprenn i, skipa til av Volda Turn og Idrottslag.

Men eg vart skuffa då eg kom fram til bakken. Han var tilvaksen av store tre og busker, og han verka så flat og liten. Nei, det var ikkje slik eg hugsa den fine hoppbakken vår. Brått ropa dotter vårt, Solbjørg: "Pappa, her står ei støtte som der er skrive noko på!" - Og sanneleg, mellom busker og kratt i unnarennet har det vorte reist ei støtte av ei stor steinhelle, og på denne står: "Til minne om dei som fall i Røyshyttebakken." Du verda for ei overrasking. Eg tok av meg hua i all "ærbødighet". På turen viadere innover fjelletfortalde eg då om dette gutehopprenneti 1934 (eg trur det var det året).

Laurdag, dagen før rennet, måtte ski og bindingar oversjåast. Eg hadde eit par gamle bjørka-ski. Eg hadde arva dei etter tante Borghild. Dei hadde vore trufaste lenge i luftige svev i bakkane med hadde på Engeset, og i "Rattedalen" på Klepp, men no var dei for små. Eg hadde også vakse mykje dei to siste åra. Nye var ikkje å tenkje på, det var smått med pengar. Då kom ho Ida, mi skulevennine og gode granne, på vitjing. Eg fortalde henne om rennet som skulle være i morgon i Røyshyttebakken. Alle Engeset-gutane skulle vere med, men eg hadde nok for små ski. - "Du kan få låne skiene til broder Leif," sa ho, "for han har reist på Ishavet". - Leif var då 15 år. "Å, du, og du! Lat oss gå og prøve dei, og om bindingane passar!" - Skiene stod i vedskjulet deira. Så å seie heilt nye hickory hoppski, og med tre render under. Bindingane passa. Eg takka og var så glad. Eg tok dei med meg heim med det same, og så fram med "Rekord", hoppsmurninga, og legge på, og så pusse og gni godt ut. Då mor fekk sjå dei nye, fine hoppskiene eg hadde lånt, kom den alvorlege peikefingeren: Eg måtte ikkje dette og skade skiene. Å, nei då, det var ikkje meininga mi heller.

Broder Olav hadde nokolunde bra ski, men det fanst ikkje bøy i tuppen på dei. Dette måtte vi rette på no, så vi kokte vatn i ein stor kjele, og sette tuppen av skiene nedi. Etter ei tide sette vi de i spenn i gelenderet på Grepa-komfyren. Der stod dei til dagen etter. Eg skal seie det vart bøy i dei. Ein vittig gutefant kalla dei for "krullbøyi".

Ja, så rann den store dagen opp med sol på blå himmel. Broder Olav og eg fekk med oss ryggsekken med lett mat og ferdigblanda saft på flaske. Mor og far ynskte oss god tur og lukke til. Skiene bar vi på skuldrane. Dei var ferdig-smurde - og eg kan den dag i dag - kjenne den gode lukta av "Rekord"-smurninga. Ofte bar vi skiene opp på Prestesetra og sette dei på der, men i dag bar vi dei heilt opp til Røyshytta. Det var alt møtt opp mykje folk. og bakken låg der stor og fin. Klubbmedlemer i Volda Turn- og Idrottslag hadde lagt ned mykje arbeid i bakken. Hoppet var flytta lenger attende. Det var større og høgare enn vanleg, og det var fylt snø på kulen. så bakken var brattere og lenger. Og her var vi møtte fram til dyst, små og store gutar frå heile Volda. Eg kjende dei fleste, men best mine vener i Engesetgjengen: han Louis, Odd, Bodvar, Olav, Lars, Eila, Leif, Kalla, Rolf, Normann - ja, dei var der alle, og spaninga var til å ta og føle på.

Broder Olav hoppa før meg. Han hadde fin strekk, og låg nesten fram på tuppane. Det vart og ganske langt, og han stod. Så var det min tur. Stilmessig var det ikke så bra, men god lengde, ustøtt i nedslaget, og i motbakken i enden av unnarennet gjekk eg rett på hovudet. - Skal tru om det vart rekna som fall? - Eg måtte skunde meg opp til domargjengen og spørje. Han "Skjerva-Sigurd" var ein av dei. "Nei, du datt for langt borte, Noralf, så det vart ståande hopp".

No var det berre å smelle til i det siste hoppet. Ein gut nede frå Hauane hoppa langt og fint. Det var han Håkon Myhre. I denne omgangen kom broder Olav som eit skot ut frå hoppkanten. Han låg heilt ned på "krullane". Dette var det ikkje mogleg å stå på, og det vart fall. Eg traff satsen godt i andre hoppet. Med litt for kraftig "knekk" i hoftene bar det langt og nokolunde bra nedslag - og takk for det. Nokre stod, men det vart mange fall. Så vart det slutt, og vi gav oss på heimveg.

Premiutdeling vart det sidan, nede i Volda. Dei fleste rende seg ned på Prestesetra, men eg tok mine lånte ski på skuldrane og bar dei heim frå Røyshytta. Eg tok ikkje sjansen på at eg skulle skade dei på heimvegen.

Eg har aldri møtt deg igjen, Leif, så eg fekk takke for lånet. Nokre månader etter dette reiste vi frå Volda til Austlandet, og du har vel vorte buande ein stad nord på. - Betre seint enn aldri. Eg vil då hermed takke så mykje lånet. Eg gjorde ikkje skam på skiene dine, Leif! Eg fekk ein fin premie, ein stor sølvpokal, og som med åra har vorte eit kjært og godt minne frå gutedagane i vårt kjære Volda.

Godt nytt år til dykk alle!
Helsing Noralf.

Like etter dette rennet reiste Noralf og Olav Lillebø saman med foreldra fra Volda. Noralf vart ein kjend fotballspelar på laget Strømmen, og når han i feriane stundom var heime i Volda, var han alltid gjestespelar når laget her hadde venskapskampar. Då møtte folk opp i store mengder for å sjå denne finspelaren i leik med ballen. "Broder Olav" gjekk på si side inn i "De tre Ikellos", ei tropp som reiste rundt og viste fram sine akrobatiske kunstar. Han kom seinare attende til Volda, fekk først arbeid på Møre Maskin og seinare på Liaaen der han til sist vart lagersjef.

Back to Histories Home